Motivasjon

Gråter på trening

Jeg gråter sjeldent. Alt for sjeldent vil nok noen si. For en som elsker hverdagen som jeg  er livet stort sett herlig, og vi er vel forskjellige. Tøffe dager, opplevelser og perioder møtes av meg med oppbrettede armer. Ikke tårer. Ikke fordi jeg holder det inn i meg, men fordi vi mennesker har ulike måter å reagere på. Men tårene må jo komme ut en gang.

Som i går. Og slik skjer det oftest (ikke i betydningen av hyppig, men i form av situasjon):

Kjører på trening. Svært motivert tross en litt dårlig intervalløkt på morgenen med fokus på tempo, der kroppen ville være alt annet enn rask kan man si.

Gymmet blir raskt tomt for folk i det fine været, og jeg er alene etter første øvelse.

På øret har jeg alle mine favorittlåter. Så kjenner jeg det. Mitt i militærpressen kommer de. Rennende. Tårene. Og jeg lar de renne. Og slik holder det på til jeg er nesten ferdig med treningen.

Blir likevel sterk av det og treningen blir slik god, men litt rar. Og jeg blir jo ikke bare sliten fysisk, men ganske tømt av det.

Uansett. Jeg har fått lettet litt på trøkket selv om jeg ikke kan peke på noen spesiell grunn. Er nok bare et resultat av alle tankene jeg så og si alltid har surrende non stopp i hodet. Men veldig greit. For det er sikkert en stund til neste gang.

Gymmet er jammen et herlig sted.

Del dette;

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *