Bodyfitness

På tide å ta kaninen ut av hatten…

Sitter og ser på bilder fra NM i september. SÅ fornøyd med håret. SÅ fornøyd med formen jeg har klart å bygget på disse få årene. SÅ fornøyd med sminken. SÅ fornøyd med den unike og svindyre bikinien. SÅ fornøyd med å ta valget den gangen om å satse på fitness. SÅ stolt av å atter en gang få vist at jeg har noe på den Fitness scenen å gjøre siden jeg atter en gang kom til finalene. SÅ glad for å ta ett steg nærmere pallen.

Likevel en så ufattelig trist dag.

Jeg gikk med tidenes klump i halsen hele helgen. Jeg koste, lo og svinset ikke rundt som jeg pleide. Jeg var ikke sosial. Jeg ville bare gjemme meg. Var så utrolig langt nede at jeg ikke trodde det var mulig.

Jeg kjente ikke meg selv igjen.

Jeg hadde støtte som bare det rundt meg. Folk som bare ville løfte meg opp. Men jeg tok ikke imot. Lukket meg inn i skallet mitt så til de grader. Tok ikke til meg fine ord.

NM var ingen god dag. Og jeg klarer ennå ikke å sette ord på hva det var.

Som dere vet var jeg det som kalles overtrent, jfr en av Norges beste idrettsleger. Kanskje det var det som slo inn. Jeg ble også gradvis meget syk etter NM. Kanskje det var det som allerede var i gang under konkurransedagen.

Ikke vet jeg. Men siden den dagen har jeg hatt vanskeligheter med å snakke om,  høre teammates snakke om oppkjøring og når de spørr meg om konkurranseråd og -erfaringer. Jeg blir rett og slett kvalm. Minnene om NM sitter i.

Og ikke minst kommer klumpen i halsen tilbake.

Men opp i alt, når jeg i kveld sitter og mimrer, så er jeg så stolt og så kry at jeg kan sprekke.

Jeg er så glad for at jeg fremdeles lever «livsstilen» med alt jeg har lært og erfart om trening og ikke minst kosthold. Det endrer jeg ALDRI på selv om jeg nå kjenner meg ferdig med de knallharde oppkjøringen og ensidige dietter på slutten – og null snop ;) Savner hverken «null pupp» eller den skrukkete huden man får med så lav fettprosent :)

Men reisen har gjort at mitt virkelig jeg, på godt og vondt, har kommet enda bedre frem. Jeg har lært meg selv og kjenne, og blitt super klar over hvem jeg vil være, lært meg å bruke tiden på bare det som gir meg verdi, erfart hvem som er der og hvem som har forsvunnet. Fått mange brikker på plass og ikke minst bygget ett sterkt mindsett enda sterkere. Jeg digger det livsstilen jeg lever med all trening og det gode kostholdet  gjør med huden min, håret mitt, energien min i hverdagen og hvordan kroppen min ser ut. Jeg er ikke redd for å si det. Men jeg er lei meg for at den siste konkurransen skulle bli slik. Trist om det på sikt  skal overskygge alt annet som bare er positivt.

Bortsett fra den ene dagen…

Nesten så lei meg at jeg har lyst til å gjøre det godt igjen for meg selv med å kjøre en runde til…..

Men ikke nå. Klumpen i halsen som kommer når jeg tenker på det må bort først.

Om det noen gang kommer til å skje…..

Fanget med klump i halsen av en venninnene som var med og heiet meg frem <3 Ikke et godt øyeblikk, men glad jeg har et bilde som viser hva jeg følte den dagen.

 

Del dette;

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *