Sitter her med gåsehud. Hele huset sover , og jeg sitter i sofaen og ser utover den flotte golfbanen som bare venter på å bli fylt av ivrige golfere. Tårene renner. Våknet av at hele meg var i ekstase – en blanding av energi, tristhet, livsglede,  avhengighet, adrenalinrus. Jeg kjente det I hele meg. Jeg er avhengig.

Gleden og energien det gir meg. Styrken til å takle motgang i hverdagen. Pågangsmotet det effektuerer når det kreves både blant venner og på jobb. Det får meg til å føle meg uslåelig. Jeg er avhengig.

Lykkerusen når det hele presenteres. Styrke det har gitt min selvfølelse som til tider har være veldig lav selv om selvtilliten har vært god. Det krever sin kvinne. Det krever sin tid. Men jeg er avhengig.

Jeg tror ikke jeg klarer å slutte. Endelig har jeg funne min greier.

Tristheten kommer av at det er en veldig egosentrisk avhengighet selv om den også gir meg energi til å dele med andre. Livet er mitt, men jeg deler også livet mitt med andre. Er de like i ekstase, eller er det bare noe de sier?

Jeg må vekke gutta og få det ut. Jeg må si det til familien. Jeg klarer ikke å slutte. Jeg må bare gjøre det en gang til. Jeg kjenner det allerede bare etter en uke.

Jeg må på scenen igjen. Jeg må kjenne lukten av spraytan. Jeg må le og hikste av latterkrampe backstage i tørkerommet der vi står kliss naken, blottet av sjenanse, men kjenner på ett felleskap som er ubeskrivelig. Vi er stolte. Vi har oppnådd et mål. Ikke med hovedfokus på kroppene våre – tro det eller ei. Men målet om å ha kontroll på vår eget hode. Motivasjon. Dedikert. Stå i det samme hva.

Å gå på den scenen er surrealistisk. Å presentere det man har jobbet så knall hardt for over tid. Det er kortvarig, men varer lenger i hjertet. Fordi det gir meg styrke.

Jeg er avhengig. Av fitness og den livsstyrken det gir meg.