-
På tide å ta kaninen ut av hatten…
Sitter og ser på bilder fra NM i september. SÅ fornøyd med håret. SÅ fornøyd med formen jeg har klart å bygget på disse få årene. SÅ fornøyd med sminken. SÅ fornøyd med den unike og svindyre bikinien. SÅ fornøyd med å ta valget den gangen om å satse på fitness. SÅ stolt av å atter en gang få vist at jeg har noe på den Fitness scenen å gjøre siden jeg atter en gang kom til finalene. SÅ glad for å ta ett steg nærmere pallen.
Likevel en så ufattelig trist dag.
Jeg gikk med tidenes klump i halsen hele helgen. Jeg koste, lo og svinset ikke rundt som jeg pleide. Jeg var ikke sosial. Jeg ville bare gjemme meg. Var så utrolig langt nede at jeg ikke trodde det var mulig.
Jeg kjente ikke meg selv igjen.
Jeg hadde støtte som bare det rundt meg. Folk som bare ville løfte meg opp. Men jeg tok ikke imot. Lukket meg inn i skallet mitt så til de grader. Tok ikke til meg fine ord.
NM var ingen god dag. Og jeg klarer ennå ikke å sette ord på hva det var.
Som dere vet var jeg det som kalles overtrent, jfr en av Norges beste idrettsleger. Kanskje det var det som slo inn. Jeg ble også gradvis meget syk etter NM. Kanskje det var det som allerede var i gang under konkurransedagen.
Ikke vet jeg. Men siden den dagen har jeg hatt vanskeligheter med å snakke om, høre teammates snakke om oppkjøring og når de spørr meg om konkurranseråd og -erfaringer. Jeg blir rett og slett kvalm. Minnene om NM sitter i.
Og ikke minst kommer klumpen i halsen tilbake.
Men opp i alt, når jeg i kveld sitter og mimrer, så er jeg så stolt og så kry at jeg kan sprekke.
Jeg er så glad for at jeg fremdeles lever «livsstilen» med alt jeg har lært og erfart om trening og ikke minst kosthold. Det endrer jeg ALDRI på selv om jeg nå kjenner meg ferdig med de knallharde oppkjøringen og ensidige dietter på slutten – og null snop ;) Savner hverken «null pupp» eller den skrukkete huden man får med så lav fettprosent :)
Men reisen har gjort at mitt virkelig jeg, på godt og vondt, har kommet enda bedre frem. Jeg har lært meg selv og kjenne, og blitt super klar over hvem jeg vil være, lært meg å bruke tiden på bare det som gir meg verdi, erfart hvem som er der og hvem som har forsvunnet. Fått mange brikker på plass og ikke minst bygget ett sterkt mindsett enda sterkere. Jeg digger det livsstilen jeg lever med all trening og det gode kostholdet gjør med huden min, håret mitt, energien min i hverdagen og hvordan kroppen min ser ut. Jeg er ikke redd for å si det. Men jeg er lei meg for at den siste konkurransen skulle bli slik. Trist om det på sikt skal overskygge alt annet som bare er positivt.
Bortsett fra den ene dagen…
Nesten så lei meg at jeg har lyst til å gjøre det godt igjen for meg selv med å kjøre en runde til…..
Men ikke nå. Klumpen i halsen som kommer når jeg tenker på det må bort først.
Om det noen gang kommer til å skje…..
Fanget med klump i halsen av en venninnene som var med og heiet meg frem <3 Ikke et godt øyeblikk, men glad jeg har et bilde som viser hva jeg følte den dagen. -
Å bli tråkka på
I går ble jeg skikkelig tråkka på.Tråkka på så hardt at jeg nesten ble lammet. Eller, mer som den runde, livlige og fargerike ballongen i vinden som plutselig bare kollapser av mangel på luft,
Det har fått meg til å stoppe opp. Tenke. Reflektere. Tenke på ordets makt uavhengig av situasjon, jobb, fritid, alder, person eller egen selvtillit. Tenke på hvor lite man kan gjøre med de ord andre sier, spesielt når det er usant, så fjernt fra det man vet man selv står for, og bare ment for å skade eller såre.
Så denne helgen trenger jeg påfyll. Påfyll av luft så den livlige og fargerike ballongen jeg liker å se på meg som selv som, får blaffre i vinden igjen.
Det har jeg tenkt å gjøre med mine nærmeste, gjøre det jeg liker best og ved “å være der for meg selv”.
Slik vet jeg at dette blir en god dag – uansett <3
-
Å kjenne på ensomheten
I dag har jeg kjent veldig sterkt på ensomheten og invidiualismen i denne sporten min.
Når man bruker så mange timer i uka på trening må man jo tenke effektiv rundt det, ikke bruke mer tid enn nødvendig ved å fokusere på det man skal gjennomføre. Det er ikke til å legge tvil på at det er mange timer på trening “alene”, med musikk på øret og fokuset på utførelse av øvelsene.
Jeg har jo mange folk rundt meg på senteret, og alltid mange super blide, interesante og hyggelige folk å snakke med. Men det er likevel noe eget med å trene med kjente og kjære, som kan pushe hverandre, smile til og le og skravle til mellom settene.
Heldigvis ikke alene som bodyfitness master i teambodytech! Supert å være to, og ikke minst ha en så fantastisk venninne og utøver i nærheten som Lisbet å strekke seg etter <3 Heldigvis har jeg gode team venninner. Vi møtes jo så snart det er anledning for det, men vi har jo alle ulike rutiner og rytmer – og andre ting som engasjerer oss så det blir jo ikke SÅ ofte.
En teammate og soulmate jeg kommer til å savne å ha med meg ved min side på treninger og morgencardioer fremover. Lea skal ikke skal stille til våren :( Ikke uten grunn vi ble kallet tvillingene av coach :) Så snufs, i dag har jeg vært litt trist og lei – men det gikk heldigvis fort over! For hjemme er jeg så heldig å ha en hund som aldri sier nei til tur. Dessuten ser min kjære raskt at jeg trenger litt puff i baken jeg også. Så i kveld la han løpeturen sin på hylla, og ble med meg på cardio istedet – og smilet er på plass igjen :)
Tvangskos etter cardio i deilig høstvær <3
