-
Dette skulle jo ikke skje nå!
Observange følgere på SNAP har spurt hvorfor jeg ikke har vært så aktiv som jeg bruker på alle fronter de siste dagene, og det er nok riktig observert :)
Følg meg gjerne om du ikke allerede gjør det :) Jeg har nemlig hatt uforklarlige muskulære vondter siden lørdag som har gjort at jeg har hatt mer enn nok med å bevege meg i form av tur og lette styrkeøkter. Snapping med vondter har ikke vært helt forenlig så da har jeg valgt å ta noen slowe dager fra SoMe til fordel for fokus på treningsbiten :)
Men i dag fikk jeg en vidunderlig tablett som fikk musklene mine til å slappe litt av (blitt tilbudt det av legen før, men jeg er en type som ikke tar en Ibux en gang så det sitter langt inne selv om det er snakk om helt uskyldige greier :), og det har gitt meg akkurat det jeg trengte. Så i morgen er jeg nok på full fart tilbake til meg selv igjen! Velger i alle fall å tenke optimistisk :)
Når man føler seg litt shabby funker selvbruning toppers. Mye bedre enn medisiner i alle fall – hehe :) Ikke minst skyldes det at jeg kjenner meg som verdens heldigste for tiden. Hvorfor? Stikkordet er #herligevenner.
Tror ikke jeg sier mer om det nå annet enn at jeg føler meg heldig som har de vennene jeg har #gjørlivetrikere <3
Disse dagene for halv maskin kom jo ikke akkurat på et passelig tidspunkt når jeg var i en så urolig god steam!
Men det passer jo selvsagt aldri.
Heldigvis smiler jeg bredt likevel.
Du vil kanskje også like
Motivasjon + progresjon = lykkelig :)
Jeg gir meg…
Kylling, chips og cardio mix :)
-
På tide å ta kaninen ut av hatten…
Sitter og ser på bilder fra NM i september. SÅ fornøyd med håret. SÅ fornøyd med formen jeg har klart å bygget på disse få årene. SÅ fornøyd med sminken. SÅ fornøyd med den unike og svindyre bikinien. SÅ fornøyd med å ta valget den gangen om å satse på fitness. SÅ stolt av å atter en gang få vist at jeg har noe på den Fitness scenen å gjøre siden jeg atter en gang kom til finalene. SÅ glad for å ta ett steg nærmere pallen.
Likevel en så ufattelig trist dag.
Jeg gikk med tidenes klump i halsen hele helgen. Jeg koste, lo og svinset ikke rundt som jeg pleide. Jeg var ikke sosial. Jeg ville bare gjemme meg. Var så utrolig langt nede at jeg ikke trodde det var mulig.
Jeg kjente ikke meg selv igjen.
Jeg hadde støtte som bare det rundt meg. Folk som bare ville løfte meg opp. Men jeg tok ikke imot. Lukket meg inn i skallet mitt så til de grader. Tok ikke til meg fine ord.
NM var ingen god dag. Og jeg klarer ennå ikke å sette ord på hva det var.
Som dere vet var jeg det som kalles overtrent, jfr en av Norges beste idrettsleger. Kanskje det var det som slo inn. Jeg ble også gradvis meget syk etter NM. Kanskje det var det som allerede var i gang under konkurransedagen.
Ikke vet jeg. Men siden den dagen har jeg hatt vanskeligheter med å snakke om, høre teammates snakke om oppkjøring og når de spørr meg om konkurranseråd og -erfaringer. Jeg blir rett og slett kvalm. Minnene om NM sitter i.
Og ikke minst kommer klumpen i halsen tilbake.
Men opp i alt, når jeg i kveld sitter og mimrer, så er jeg så stolt og så kry at jeg kan sprekke.
Jeg er så glad for at jeg fremdeles lever «livsstilen» med alt jeg har lært og erfart om trening og ikke minst kosthold. Det endrer jeg ALDRI på selv om jeg nå kjenner meg ferdig med de knallharde oppkjøringen og ensidige dietter på slutten – og null snop ;) Savner hverken «null pupp» eller den skrukkete huden man får med så lav fettprosent :)
Men reisen har gjort at mitt virkelig jeg, på godt og vondt, har kommet enda bedre frem. Jeg har lært meg selv og kjenne, og blitt super klar over hvem jeg vil være, lært meg å bruke tiden på bare det som gir meg verdi, erfart hvem som er der og hvem som har forsvunnet. Fått mange brikker på plass og ikke minst bygget ett sterkt mindsett enda sterkere. Jeg digger det livsstilen jeg lever med all trening og det gode kostholdet gjør med huden min, håret mitt, energien min i hverdagen og hvordan kroppen min ser ut. Jeg er ikke redd for å si det. Men jeg er lei meg for at den siste konkurransen skulle bli slik. Trist om det på sikt skal overskygge alt annet som bare er positivt.
Bortsett fra den ene dagen…
Nesten så lei meg at jeg har lyst til å gjøre det godt igjen for meg selv med å kjøre en runde til…..
Men ikke nå. Klumpen i halsen som kommer når jeg tenker på det må bort først.
Om det noen gang kommer til å skje…..
Fanget med klump i halsen av en venninnene som var med og heiet meg frem <3 Ikke et godt øyeblikk, men glad jeg har et bilde som viser hva jeg følte den dagen. -
Endelig!
Helt herlig var det å være på plass på jobb i dag selv om jeg ennå føler som om jeg går på svamper. Derfor må jeg ta hverdagen gradvis tilbake igjen, men bare det at kroppen nå har begynt å ta til seg maten jeg gir den er jo bare den diggeste følelsen. For jeg vil gå opp igjen i vekt NÅMED EN GANG! Liker ikke å være så tynn som jeg er nå, så i dag gjemte jeg meg bak den deiligste oversize kjolegenseren. Så kiloene som forventes skal komme tilbake i dagene som kommer ønskes hjertelig velkommen!
Sola skinner og jeg håper at det å være ute i frisk luft igjen vil gi meg en etterlengtet friskhet i kinnene igjen som ikke skyldes sminke ;) Sola skinner i Bergen og da er det bare å nyte.
Når det kommer til trening vil jeg prøve å trene styrkeøktene i ukedagene nå slik at jeg har helgene fri til å finne på sprell og andre type treningsaktiviteter. Som dere vet liker jeg å prøve ut, og så evaluere før jeg finner ut hva som passer meg best. Og nå skal jeg jo finne frem til en “uten fitness” rytme. Eller styrketrening og styrketrening – ikke akkurat Arnold innsats på meg i disse dager. Men jeg kjenner jo på vektene om ikke annet – hehe :)
SÅ, ved å ta en dag av gangen – var det ikke det jeg sa i går? – kjenner jeg at dette her nå skal gå veien. Så alle syke venner, kollegaer og bekjente vil jeg helst ikke ha i nærheten av meg før jeg er på overskudd igjen. Får være litt streng på den sosiale fronten fremover ;)
Bevis på at jeg begynner å bli meg selv igjen viser seg ved at jeg begynner å savne energien min selv om jeg digger at jeg har lært meg å kunne chille i denne perioden ;)
-
Har fitness skylden?
Jeg får så mange meldinger med spørsmål – eller indikasjoner….. – om jeg nå har ligget rett ut fordi jeg har tynt kroppen for hardt, at jeg har blitt lei trening og om det er sannhet i det som sies at fitness ikke er sunt, om det slik er at fitnessopplegget har skylden osv.
Så la oss avklare ett par ting :
- Først og fremst er jeg super rørt over alle god bedring meldinger dere har sendt, og at dere savner å se meg i mitt vanlige meg. Tusen tusen takk. Jeg føler meg også beæret over at dere deler deres egne historier og erfaringer med meg.
- Jeg har ikke møtt veggen eller er lei av å trene, men jeg har vært syk – og det så alt for lenge.
- Jeg har fått en infeksjon som vi fremdeles leter etter svaret på hva skyldes. Alt vi vet er at det ikke er smittsomt. Infeksjonen gjør at magen ikke vil holde på noe av det jeg spiser. Jeg har derfor gått ned igjen i vekt det jeg har lagt på meg etter konkurransen tross 2400 kcal pr dag, uten noe som helst form for aktivitet før de siste to dagene.
- At kroppen allerede var så skjør som den er i konkurranseform gjorde nok at kroppen min ikke har hatt sitt vanlige overskudd til å takle det som skjedde den. Derfor blir det minus på minus. Jeg har ingenting å gå på, derfor har dette blitt verre enn det nok hadde vært med en kropp på overskudd.
SÅ:
- Jeg er optimistisk
- Ser på dette som en pause, er ikke deppa eller grinette fordi jeg ikke får trent, og det sier vel kanskje hvor dårlig jeg har vært. Jeg har hatt mer en nok med å komme meg gjennom dagene.
- Jeg hadde ikke gjort noe annerledes med oppkjøringen om jeg skulle gjort det igjen – faktisk hadde jeg heller pushet coach på at vi skulle ha kjørt det enda litt hardere litt tidligere enn vi gjorde – men det er det som er det positive med coach: han har ett fornuftig og sunnest mulig bilde på hvordan dette skal gjøres.
- Jeg bruker min stahet til å gi kroppen det den trenger selv om den sier nei takk i håp om at jeg snart får en normal hverdagen igjen med masse Evy energi.
- Jeg trener lett nå fordi jeg kjenner at jeg begynner å få andre tilleggs vondter av å bare ligge. Kroppen trenger litt bevegelse og sirkulasjon. Dette er etter hva legen også anbefaler, og jeg fyller på med energi under hele den lette og korte økten for å ikke forbrenne i minus en eneste kcal.
I dag hadde jeg en ny lett økt, og det er også en seier for meg at jeg kan trene slik jeg gjør nå, faktisk klare å holde igjen så jeg ikke gjør vondt værre, og smile under hele økten fordi jeg vet jeg gjør det som er best for kroppen akkurat nå.
Ta det super rolig, og gi den det den trenger.
Akkurat som jeg gjør når den er frisk som en fisk også. For hva er det jeg alltid sier? Det handler om å gi seg selv det som gir en mest verdi – alltid <3
Du vil kanskje også like
Slik ble Fitnessfruetreningen!
For deg som bor i Bergen – se her! :)
Tenker du: det er for seint?
