• Bodyfitness

    Jeg traff en nerve!

    Å mimre er ikke alltid like dumt.

    Men når man starter å mimre er det vel fordi noe i magen gir oss ett hint, eller?

    Ikke vet jeg, men i går tenkte jeg sykt mye på fitnessreisen min.

    Og det beste: jeg tenkte ikke på den siste runden negativt!

    Faktisk falt en ukontrollert tanke inn i hodet mitt der i mimringen. Og den sa:

    Skal vi kjøre en runde til?

    Nå har jeg INGEN planer om det i det hele tatt selv om jeg fremdeles trener for  bygge fitnesskroppen.

    MEN mimringen min traff en nerve tydeligvis. Og det beste:jeg ble ikke lei meg, fikk ingen blanke tårer.

    Nei, JEG SMILTE!

    Smilte og fikk godfølelsen I MAGEN!

    Seier. Rett og slett seier. Etterlengtet følelse.

    Om det var en forbigående greier? Aner ikke. Men likte det. Likte at jeg er på vei til å fordøye det hele, og ikke bare bli lei meg rundt det.

    Selv om det å bli lei seg for en finaleplass og bedre plasseringer helt kokko.

    Umulig og forklare og jeg skal ikke forsøke meg på det nå.

    Men uansett.

    Jeg traff en god nerve i går, OG jeg likte det.

    Så får vi se :)

    Del dette;
  • Bodyfitness

    På tide å ta kaninen ut av hatten…

    Sitter og ser på bilder fra NM i september. SÅ fornøyd med håret. SÅ fornøyd med formen jeg har klart å bygget på disse få årene. SÅ fornøyd med sminken. SÅ fornøyd med den unike og svindyre bikinien. SÅ fornøyd med å ta valget den gangen om å satse på fitness. SÅ stolt av å atter en gang få vist at jeg har noe på den Fitness scenen å gjøre siden jeg atter en gang kom til finalene. SÅ glad for å ta ett steg nærmere pallen.

    Likevel en så ufattelig trist dag.

    Jeg gikk med tidenes klump i halsen hele helgen. Jeg koste, lo og svinset ikke rundt som jeg pleide. Jeg var ikke sosial. Jeg ville bare gjemme meg. Var så utrolig langt nede at jeg ikke trodde det var mulig.

    Jeg kjente ikke meg selv igjen.

    Jeg hadde støtte som bare det rundt meg. Folk som bare ville løfte meg opp. Men jeg tok ikke imot. Lukket meg inn i skallet mitt så til de grader. Tok ikke til meg fine ord.

    NM var ingen god dag. Og jeg klarer ennå ikke å sette ord på hva det var.

    Som dere vet var jeg det som kalles overtrent, jfr en av Norges beste idrettsleger. Kanskje det var det som slo inn. Jeg ble også gradvis meget syk etter NM. Kanskje det var det som allerede var i gang under konkurransedagen.

    Ikke vet jeg. Men siden den dagen har jeg hatt vanskeligheter med å snakke om,  høre teammates snakke om oppkjøring og når de spørr meg om konkurranseråd og -erfaringer. Jeg blir rett og slett kvalm. Minnene om NM sitter i.

    Og ikke minst kommer klumpen i halsen tilbake.

    Men opp i alt, når jeg i kveld sitter og mimrer, så er jeg så stolt og så kry at jeg kan sprekke.

    Jeg er så glad for at jeg fremdeles lever «livsstilen» med alt jeg har lært og erfart om trening og ikke minst kosthold. Det endrer jeg ALDRI på selv om jeg nå kjenner meg ferdig med de knallharde oppkjøringen og ensidige dietter på slutten – og null snop ;) Savner hverken «null pupp» eller den skrukkete huden man får med så lav fettprosent :)

    Men reisen har gjort at mitt virkelig jeg, på godt og vondt, har kommet enda bedre frem. Jeg har lært meg selv og kjenne, og blitt super klar over hvem jeg vil være, lært meg å bruke tiden på bare det som gir meg verdi, erfart hvem som er der og hvem som har forsvunnet. Fått mange brikker på plass og ikke minst bygget ett sterkt mindsett enda sterkere. Jeg digger det livsstilen jeg lever med all trening og det gode kostholdet  gjør med huden min, håret mitt, energien min i hverdagen og hvordan kroppen min ser ut. Jeg er ikke redd for å si det. Men jeg er lei meg for at den siste konkurransen skulle bli slik. Trist om det på sikt  skal overskygge alt annet som bare er positivt.

    Bortsett fra den ene dagen…

    Nesten så lei meg at jeg har lyst til å gjøre det godt igjen for meg selv med å kjøre en runde til…..

    Men ikke nå. Klumpen i halsen som kommer når jeg tenker på det må bort først.

    Om det noen gang kommer til å skje…..

    Fanget med klump i halsen av en venninnene som var med og heiet meg frem <3 Ikke et godt øyeblikk, men glad jeg har et bilde som viser hva jeg følte den dagen.

     

    Del dette;
  • Bodyfitness

    Fitness over for alltid?

    Reisen som startet som et prosjekt ble lang. Fordi jeg elsket det.

    Jeg trodde jeg skulle ha svaret og ny plan klar raskt, men slik ser det ikke ut til gitt. Jeg trenger rett og slett mer tid.

    Jeg har jo under hele denne onseason perioden gjentatt til det kjedsommelige: aldri mer – men jeg av alle vet jo at det er noe man skal passe seg for å si.

    Jeg trenger mer tid :)

    I mellomtiden har jeg tenkt å trene som jeg liker best og føler for hver dag. Jeg spiser fortsatt sunt og sliter fremdeles med å sove innimellom – altså er meg selv :) Jobben min er jo enda viktigere for meg, og den er jo den samme med eller uten fitness. I tillegg har jeg mer enn nok fritidssysler med www.eatandtrain.no , og å følge opp kursdeltakerne våre.

    Tiden får vise hvor livet mitt går herifra – men at jeg skal ta kontroll over det? Ingen tvil.

    Trenger bare litt mer tid til å tenke først :)

     

    Del dette;
  • Bodyfitness

    NM Fitness Del 5 – Afterparty

    Denne uken har jeg tatt med dere  på NM reisen «minutt for minutt» slik at dere får et innblikk i forberedelse, følelser, hva som skjer og hvordan det faktisk er. For det ser jo glam ut, men er det egentlig det? :) Her kommer siste innlegget om NM. 

    Med blandende følelser rundt 5. plassen i Bodyfitness master møtte jeg heiagjengen min backstage for fotografering og selvsagt fine ord. Denne gangen var det niesen min Sarah, BAE, god nabo og venninne Cecilie og makeup artisten min Ragnhild som hadde sittet i salen og heiet på meg + mange andre da jfr hylene fra salen :) Herlig, og tusen hjertelig takk til dere.

    Følelsene mine var veldig mikset i denne stunden. Glad over å ha nådd målet mitt, uforståelig til at det ble 5. plass og ikke 4.  (jeg er ærlig som alltid), klar for mer energi samtidig som man ikke vil forlate lokalene fordi det betyr mer enn noe at det hele er over…… Den tomme følelsen som kommer første kvelden og dagen/-ene etter en konkurranse kan ikke beskrives uten at man har vært der. Og den følelsen ville jeg bare utsette og utsette, så var ikke så lett å få meg derifra.

    Men ute smilte solen og det fristet sykt med vann og mat – rett og slett.

    Forvirret, lykkelig, stolt, trist, glad, vemodig…..med en miks av følelser gikk jeg i dusjen og så brunfargen renne av meg.

    Jeg feiret så med piknikk i parken og en real fest med nære venninner om kvelden.

    NM var over.

     

    Del dette;
  • Bodyfitness

    NM Fitness Del 4: Stagetime med tårer og nerver

    Denne uken tar jeg dere med på NM reisen «minutt for minutt» slik at dere får et innblikk i forberedelse, følelser, hva som skjer og hvordan det faktisk er. For det ser jo glam ut, men er det egentlig det? :)

    Jeg er ALDRI nervøs. ALDRI. Eier ikke den evnen som mange mener er viktig for å kunne prestere optimalt. Om jeg står foran 3 eller 1000 mennesker så tenker jeg alltid at jeg står der fordi jeg kan det jeg skal formidle og slik har der noe å gjøre, eller som i fitness – fordi min coach har gitt meg go` for å representere klubben.

    Helt til denne gangen. Jeg trodde jeg skulle pisse på meg. Jeg som alltid snakker meg selv opp trøkket meg selv ned. Jeg hadde ingen tro på at dette skulle gå veien. Jeg la mye mer i det enn tidligere. Tidligere har jeg bare ledd og kost meg gjennom dette – denne gangen stod jeg med ryggen til de andre utøverne imens vi ventet på tur på scenen fordi jeg fikk hetta av å se på de andre.

    Da de begynte å rope opp gruppene begynte tårene å renne, og jeg ble desperat da coach ikke var kommet ennå. Jeg får tårer i øynene bare av å skrive om det nå. Jeg hadde det jævlig – rett og slett.  Om det syntes vet jeg ikke, ser ikke slik ut. Heldigvis. Alt jeg ville var å ha noen sterke og trygge armer rundt meg som sa at dette ville gå veldig veldig bra. Rett og slett få trøst. Jeg klarte ikke helt nyte dagen som tidligere. Jeg kjente ikke meg selv igjen i dette, og jeg aner ikke ennå hva som gikk av meg. Jeg var rett og slett helt ute.

    Det som reddet meg var alle de fine ordene fra de andre deltakerne om hvor nydelig bikinien min var, og så flott jeg så ut. Det gav meg det lille ekstra av selvtillit som jeg trengte for å mane meg nok opp til scenen. Dere er gull.

    Så var det min tur i senior -168 cm. Direkte finale siden vi bare var 6 stykker, og rett på I-walk. Jeg smilte og hadde det fint, og fikk 5. plass, men gikk rett i kjelleren etterpå da jeg var SÅ skuffet over meg selv. Ikke pga 5. plassen blant alle de unge og flotte jentene, men pga typiske perfeksjonist Evy som ikke syntes at jeg presterte så godt I-walken som jeg vet jeg kan.  Hvor langt ned i kjelleren kunne jeg egentlig komme emosjonelt denne dagen? Men jeg fikk mye skryt, og gode team kollegaer gav meg det sparket og realitetssjekken jeg trengte på at sceneperformance er noe jeg VIRKELIG kan  – så her var det hodet mitt som tullet, og jeg hadde det bare med å fokusere på neste konkurranse i master.

    Og i ventetiden fant jeg roen. Og da det var tid for master og uttak til finale kjente jeg gleden igjen.  Da jeg ble ropt opp i første call out som er et meget godt tegn på at man er i finalen ble det fyrverkeri inni meg.

    Under I-walken i finalen vet jeg at jeg gjorde mitt beste, og jeg var fornøyd med meg selv. At det hele endte med en 5. plass som var målet mitt var supert. Men det er ingen hemmelighet at jeg ikke forstod helt hvorfor jeg ikke fikk 4. plassen.

    Men det kan vi ikke tenke på nå.

    Jeg er 44 år, og tok to 5. plasser i NM i fitness. Hvor mange andre på min alder har stått på en fitness scene i finalen år – ever?

    På tide å gi seg selv en real realitetssjekk og klappe seg selv på skulderen :)

     

    Del dette;
  • Bodyfitness

    NM Fitness Del 3 – dopingkontroll og teiping av rumpa

    Denne uken tar jeg dere med på NM reisen «minutt for minutt» slik at dere får et innblikk i forberedelse, følelser, hva som skjer og hvordan det faktisk er. For det ser jo glam ut, men er det egentlig det? :)

    Noe av det første som møtte meg da jeg kom til lokalene konkurransedagen var politi og Antidoping kontrollører. Dette gav meg dagens første hakeslepp – ett positivt hakeslepp vel å merke. Ikke noe er mer velkomment for meg en dopingkontroller i fitnesmiljøet. Men juble gjør jeg ikke før det blir regelmessig kontroller av registrerte utøvere månedene før konkurransene også…… Det må nok til for å å helt bukt med problemet.

    Det andre hakesleppet mitt fikk jeg i spraytan rommet der jeg så en av de beste utøverne med tapet rumpe – angivelig for å løfte huden under rumpa. Jeg ble rett og slett sjokka. Det må sies at det er første gangen jeg har sett dette backstage. Er man virkelig så desperat etter å gjøre kroppen perfekt til scenen? Selv om det tydeligvis ikke er noen regel som hindrer utøvere i å gjøre dette tenkte jeg at dette tok kaka. Hvorfor i alle dager kan man ikke gå på scenen med det resultatet man har? Stram hud er en faktor i vurderingen av utøverne så for meg blir dette fusk – lovlig eller ikke. Jeg mister rett og slett respekten om forbedring var hensikten. Men om det forundrer meg? På ingen måte. Det er mye rart i den sporten jeg driver. Dette stiller seg bare i rekken.

    Men heldigvis overskygger dette ikke noe av alt det kjekke og alle de herlige menneskene som man møter under konkurransen. I en sport der man er veldig alene i hverdagen er det godt å møte andre fitnessnerder selv om konkurransen setter sitt spente preg på stemningen. Flere av de er gode venner og bekjente for livet, og det er herlig å møtes og mimres om felles opplevelser.Raushet er en viktig menneskelig egenskap for meg, og rause mennesker er det mange av i fitnessmiljøet <3

    Her blir jeg glazet/smurt inn med en slags olje som skal fremme musklene på scenen. Belinda Lødøen er en av de herlige menneskene jeg har blit kjent med i løpet av fitnessreisen.

     

    Del dette;
  • Bodyfitness

    NM Fitness Del 2 – Fitnessbakgården

    Tenkte å ta med dere på NM reisen «minutt for minutt» slik at dere får et innblikk i forberedelse, følelser, hva som skjer og hvordan det faktisk er. For det ser jo glam ut, men er det egentlig det? :)

    Vel fremme i Chateau Neuf der konkurransen skulle være var det bare å finne seg en ok plass backstage. Her er det lite som assosieres med glamour…..

    Plast er festet langt opp etter veggene for å hindre at brune kropper lager merker på veggene. Det er folk, riskjekssmuler, glaze glatt gulv(en slags olje), folk, klær, sminke, bagger, sjokoladepapir osv over alt. Rett og slett bare rot.

    Midt opp i rotet ligger det mennesker på gulvet på rekke og rad med bena høgt som venter på at det skal bli tid for stage time. Riskjeks med honning, syltetøy eller peanøttsmør blir knasket og nytet som om det skulle vært det beste måltidet ever. 

    Lag nr to og tre med farge la jeg kl 08. På spray tan rommet står vi kliss nakne på rekke og rad, og venter på tur med lekre badehetter på håret :) Tynne og skjelvende fordi vi fryser. 

    Er man sjenert for å vise seg naken har man store problemer i denne sporten. Jenter blir i 95% av tilfellene sprayet av menn i de norske konkurransene / om du velger å bruke profesjonelle da. Og ikke ett område blir behold farge fritt for å si det  slik. Frem til det siste året har kvinnelige og mannlige utøvere blitt sprayet side ved side, men nå har de begynt å gi oss hvert vår rom. Men for meg er dette ingen problem. Gutta  er super greie og profesjonelle, og det er ikke flaut i det hele tatt. De gjør en jobb, ferdig med det.

    Det er mye tulling og tøysing når vi står der og tørker foran viftene. Stemningen er god, og der og da er man ikke konkurrenter. Mange av oss har konkurrert sammen flere ganger, og status og erfaringer utveksles. Kos.

    Men denne gangen fikk jeg også ett skikkelig hakeslepp der jeg stod til tørk……

    Hva av? Stikk innom her i morgen så skal du få vite ….

    Del dette;